Dobbel
Så når jeg sitter på genetikerens kontor sitter jeg ikke i pasientens stol men i en egen flue på veggen-stol og når pasientene gråter av glede eller skuffelse ser jeg for meg DNA-trådens dobbelthet. Ser for meg den dobbelheliksen som tvinnes ut og ligger flatt som et togbanespor utover et orange prærielandskap. Genetikeren og pasientens skygger er lange over præriegulvet og de skygger for øynene og myser ut mot horisonten og pasienten er enten lucky eller unlucky Luke og hver nye pasient kaster terningen igjen mens genetikeren holder dem i hånden.
Ull. Janus har laget ullklær i Bergen i over hundre år men forretningen gjorde det dårlig i fjor. Og så står det i avisa at de har inngått stor ulltøy-avtale med NATO. På hytta, i solveggen, tenker jeg på Janusfabrikkens logo: hodet, eller hodene, til den tohodede guden Janus, han som i romersk mytologi er guden for porter og dører, alle begynnelser og enhver slutt. Har lurt på det lenge: om oppkallelsen etter en two-faced gud og følgende logo er fornuftig med tanke på bedriftens etos. Så googler jeg og finner at de har byttet logo. Først tror jeg det er en slags krøkkete trekant, en slags uhellig treuenighet, men så ser jeg at det bare er en kantete J for Janus, døllt! Intet fredsbevarende felttog da, med romersk gud på vaskelappen. I stedet kanske en trekant, i dette tilfellet en form med én vektor fremover, to bakover.
Bibliotekaren kommer opp fra magasinet med de fire bindene om Josef og hans brødre som jeg har lett etter i flere år, samme kveld får jeg dm om at Gyldendal gir dem ut i pocket i slutten av april.
Jeg er på Modern Gothic-utstillingen for andre gang: min tante har fortalt meg at vi misset et rom da vi besøkte den sammen. Men jeg labber rundt og finner ikke rommet. Og jeg begynner på en fantasi om at Nasjonalmuseet har hermet etter dukketeaterløsningen på Munch, hvor Skrik leker titt-tei - og at teppet foran det hemmelige rommet for til side for min tante på akkurat riktig tidspunkt. Men ingenting åpenbarer seg, og i det siste rommet står jeg igjen og stirrer på favoritten min, Søndag ettermiddag av Woestijne.
Sunday morning creep in like a nun synger Paul McCartney i Madonna
vi lister oss omkring som trappistmunker sier Bobbi i Samtaler med venner
Men selv vet jeg ikke hvor dette kommer fra, har alltid sett for meg at munker og nonner kunne holde seg med normal gangart. Woestijne drømte om å bli munk faktisk og sto med lua i handa hos benediktinerne, men det ble ikke noe av. Tror benediktinerne er katolikker også i Belgia men maleriet hans er noe av det mest protestantiske jeg har sett, pasteller, en spiss liksom vesttysk Maria med små pupiller og et slags selfie-uttrykk, unnskyld for det. Hvite kulesteiner, hvit himmel, hvite hus, hvitkledd jesusbarn. Skjønte aldri helt utstillingstittelen Modern gothic, lys etter mørke, den siste delen, selv om jeg leste forklaringen. Men sånn sett stemmer det å avrunde denne mørkt på kino-utstillingen om knokler og kapper med den blonde Maria som stirrer ut av rammen sin, forbi iakktakeren og rett inn i lyset.
